Alle BTS-merknader: Kronologisk orden

DU LESER


Alle BTS-merknader: Kronologisk orden

Tilfeldig

HYYH, Young Forever, Youth, Wings, Love Yourself Hver eneste notis oversatt og satt i kronologisk rekkefølge. Serien med dagboksoppføringer av hver karakter av det fiktive universet i BTSs musikkvideoer, fremhever hjul og kortfilmer. ** viktige ...

#albumnotes #bangtansonyeondan #BTS #btsarmy #btsboys #btsenglish #btshyyh #btsjhope #btsjimin #btsloveyourself #btsnotes #btsrapmonster #btsseokjin #btssuga #btstaehyung #btswings #btsyoongi #kronologisk #åpenbaring #jin #loveyourselfanswer #loveyourselfher #loveyourselftear #notater

År 10-19

21,5K 224 39 Writer: saranderose av saranderose
av bli frisk Følg Share
  • Del via e-post
  • Rapporter historien
Send Send til venn Del
  • Del via e-post
  • Rapporter historien

-

Hoseok


23. juli, 10. år

Da jeg telte til tre, hørte jeg lyden av latter som en hallusinasjon. I det neste øyeblikket gikk den unge jeg forbi med å holde noen hånden. Jeg så raskt tilbake, men det var ingen der bortsett fra klassekameratene mine som stirret på meg.


læreren kalte navnet mitt. Først da skjønte jeg hvor jeg var. Det var en klassetur. Jeg teller fruktene som ble trukket i læreboka. Fem. Seks. Jeg fortsatte å telle, men mens jeg gjorde, skjelvet stemmen min og hendene mine ble svette. Den tiden minnet fortsatte å surfe.

Jeg kunne ikke tydelig huske mødrene mine ansikt den dagen. Jeg husket bare sjokoladebaren hun ga meg da vi så oss rundt i fornøyelsesparken.


Hoseok-ah. Telle til ti og åpne deretter øynene. ' Da jeg var ferdig med å telle og åpnet øynene, var moren borte. Jeg ventet og ventet, men hun kom aldri tilbake. Jeg hadde bare talt til ni. Hvis jeg telte en til, hadde det vært fint, men stemmen min ville ikke komme ut. Ørene mine runget og omgivelsene mine ble uklare. Læreren pekte stadig og ba meg fortsette å telle. Vennene mine stirret på meg. Jeg husket ikke mødrene mine. Det virket som om jeg teller en til, moren min ville aldri komme tilbake for meg.

Akkurat slik kollapset jeg til bakken.

---

Taehyung


29. desember 10. år

Jeg kom inn i stuen etter å ha tatt av meg skoene og droppet vesken min, og faren min var inne. Jeg tenkte ikke på hvor lenge det hadde gått siden jeg sist så ham, eller hvor han hadde vært. Jeg løp bare inn i hans favn. Jeg kan ikke huske tydelig hva som skjedde etterpå. Luktet jeg først alkoholen, hørte han forbanne meg eller ble smurt av ham? Den visste ikke hva som faktisk skjedde. Han reeked av alkohol, pusten hans var grov og han hadde stygt åndedrag. Øynene hans var blodskuddede og skjegget hans var ubesvart. Så brukte han den store hånden sin for å slå meg, spurte meg hva jeg så på og slo meg igjen. Så løftet han meg høyt opp i lufta. Selv om hans blodskotte øyne var skumle, kunne jeg ikke gråte fordi jeg var for redd.

Det var ikke faren min. Nei, det var han, men han følte det ikke. Jeg sparket beinet mitt i luften. I neste øyeblikk traff hodet mitt på veggen, og jeg falt på gulvet.

Jeg følte at hodet mitt skulle eksplodere.

Synet mitt ble uskarpt og mørknet gradvis, og alt jeg kunne høre i tankene mine var pappaene mine puste.

---

Jimin

6. april, år 11

Jeg gikk ut gjennom inngangen til arboretet alene. Været var overskyet og litt kaldt, men det føltes fortsatt bra. Selv om det var piknikdag, var foreldrene mine fortsatt opptatt. Så i begynnelsen var jeg litt trist. Men i blomstertegningskonkurransen fikk jeg et kompliment, vennene mine sa at jeg var pålitelig. Og så fra da trodde jeg at jeg var litt kulere.

Jimin-ah, vent her. Læreren kommer snart. ' Etter piknik, da vi skulle forlate arboret, advarte læreren meg, men jeg ventet ikke. Jeg var trygg på at jeg kunne gjøre det alene.

Jeg tok tak i stroppene i ryggsekken tett med begge hendene, og jeg gikk målrettet. Det føltes som om alle stirret på meg, så jeg rettet skuldrene mer. Dette var lenge etter at regnet hadde begynt å falle. Vennene mine og mammaene deres hadde allerede gått, det var ingen som passet meg, og beina gjorde vondt. Jeg brukte ryggsekken for å dekke hodet og krøpet meg ned under et tre. Regnet falt hardere, og det var ingen mennesker som gikk forbi. Til slutt endte jeg opp med å løpe gjennom regnet. Jeg kunne ikke se et hus eller en butikk. Og stedet jeg ankom var bakinngangen til arboretet. Sideporten var åpen, og jeg kunne se noe som en lagringsplass i den.

Historien fortsetter nedenfor

Fremmet historier

Du vil også like