Maya kjempeinne

3K 22 2 Writer: attackofthe50ftbitch av attackof the50ftbitch
av attackofthe50ftbitch Følg Share
  • Del via e-post
  • Rapporter historien
Send Send til venn Del
  • Del via e-post
  • Rapporter historien

Maya POV
Jeg venter utenfor rommet mitt i 20 minutter før jeg bestemmer meg for å møte den bittesmå personen. Jeg hadde så mange spørsmål, og jeg var ærlig talt ikke sikker på om jeg bare hallusinerte hele saken. Jeg tar med et lite kors i tilfelle skapningen er besatt. Jeg puster dypt og åpner døren. Sørg for å være våken, glir jeg sakte tilbake inn på rommet mitt. Jeg ser på glasset overrasket over å se den lille jenta ligge på ryggen med lukkede øyne. Forvirret satte jeg ned korset og tok tak i tekstboka. Jeg griper nølende om glasset, lærebok løftet i den andre hånden i tilfelle hun prøvde å gjøre et trekk. Til slutt drar jeg glasset opp og observerer den lille jenta. Etter omtrent ti sekunder så var hun fremdeles ikke i bevegelse, men jeg hadde falt for dette trikset før. Jeg lukker øynene lukket og gir jenta en liten pute med fingeren. Ingenting. Jeg slapper av litt, legger ned boka og kommer nærmere. Jeg ser henne opp og ned. Dette var altfor realistisk til å være en dukke, faktisk ... hun ser ganske kjent ut. Jeg bruker pinkyen min til å vippe hodet så lett, slik at jeg kunne få et bedre syn på ansiktet hennes.
'Hva i helvete? Er det Zoey? '
Denne lille personen så nøyaktig ut som denne jenta Zoey i kjemien min.
Bekymringen min vokste, mens jeg så på hennes umåtelige kropp.
'Herregud drepte jeg henne?'
Jeg føler at jeg skal puke. Jeg ber om at jeg ikke drepte denne bitte lille personen som muligens var noen fra klassen min. Shakily, jeg prøver å se nærmere på om hun pustet. Ved videre inspeksjon så jeg det lille brystet hennes bevege seg opp og ned. En lettelsesbølge går over meg. Jeg lukker øynene og masserer templet mitt og prøver å pakke tankene rundt hele situasjonen. 'Ok, jeg har en krympet Zoey som er gått ut på kommoden min, hva gjør jeg nå?'
Jeg bestemmer meg for at det ikke ville være en god ide å engasjere andre mennesker ennå, jeg trenger mer informasjon før jeg eventuelt sprer nyheten om en ekte levende krympet jente. Jeg satte glasset forsiktig over henne. Jeg dumper ut en murkrukke full av blyanter og la den på bordet. Jeg går inn på badet for å hente litt toalettpapir til linje til bunn med noe mykt. Jeg tar deretter en saks og punkterer noen hull i lokket. Jeg smiler, fornøyd med arbeidet mitt.
Jeg prøver å hente henne, men etter å ha følt den skjøre armen hennes bestemmer jeg meg for å ikke risikere det. Jeg tar et vev og skyver henne langsomt over kommoden til hun endelig får det korte fallet i håndflaten min. Jeg følte meg dårlig til å flytte henne som om jeg ville flytte skitt av bordet mitt.
Det var en uhyggelig følelse, å ha et helt personliv i håndflaten. Hun så så tunge ut sammenlignet med meg, hun var ikke engang så stor som min lyserøde. Hun var så søt! Jeg bestemmer meg for å slutte å stirre på henne, da jeg ikke fikk tillatelse til å holde henne og kan ikke forestille meg å våkne opp til et gigantisk ansikt som stirrer på deg.
Jeg vipper krukken og lar henne gradvis gli til bunnen. Jeg tetter til slutt krukken ved å sette på lokket. Nå trenger jeg bare å vente på at hun våkner.