Rukia Ichigo

5,4K 36 19 Writer: waffleuser av waffleuser
av waffleuser Følg Share
  • Del via e-post
  • Rapporter historien
Send Send til venn Del
  • Del via e-post
  • Rapporter historien

Ichigo elsket det mørke håret hennes, de blå øynene, og spesielt det søte smilet. Han sukket og så bort fra henne. Hun følte sannsynligvis ikke den samme attraksjonen. Så hva var poenget med å torturere seg selv?


Rukia var kledd i noe normalt og menneskelig for en gangs skyld. En relativt kort blå kjole med albuelange ermer som klemte kroppen hennes, svarte sandaler og et hvitt bånd for å holde noe av håret tilbake. Men det klarte likevel å falle i hennes oceaniske øyne. Ichigo kunne knapt holde øynene fra henne, enn si den blotte huden hennes som så ut til å skinne under solen.

Hun hadde fortalt ham at han fortjente en fridag fra å være en erstatter Soul Reaper og drepe Hollows. 'Dessuten,' sa hun og holdt telefonens ting oppe, 'denne Soul Pager går ikke engang av.' Ichigo nikket og nikket igjen da skur foreslo en spasertur.

Nå ruslet de langs en slitt sti i skogen, like ved der moren ble begravet. Rukia sa at de ville stoppe for å se henne, men hed innvendte. Han ville ikke føle seg deprimert.

Rukia så tilbake på ham. 'Hei, Ichigo,' sa hun. 'Er du ok?'


Han blunket og løp hånden gjennom det oransje håret. 'Ja hvorfor?'

Rukia ga et ertende, vakkert smil. 'Fordi,' svarte hun, 'det ser ut til at du stirrer på meg.'


Han rødmet, munnen falt. 'Uansett hva,' mumlet han til slutt og skyv hendene i jeanlommene. Hun lo, og Ichigo prøvde ikke å stirre igjen.

Det å skubbe på bakken var det eneste som hindret ham i å se på Rukia. Skjønt, bildet hennes ble liggende i hodet på ham. Foran ham hørte han henne stoppe, og det gjorde han også, og så opp for å se hva hun hadde tatt pause for.


Solen, lys og brennende, satt trøtt langs horisonten. Himmelen ble malt med streker med skallrosa og brent oransje, bunnene av myke, bomullsnære skyer foret med en myk, pastellblå. Det var fantastisk, måtte han innrømme. Noe en kunstner vil drepe for.

Rukia snudde og smilte strålende. 'Jeg elsker solnedganger, Ichigo! Er de ikke så pene? ' Hun sukket og så vemodig tilbake på bildet.

Ja, det er du, sa han under pusten og klarte ikke å avverge øynene.

Rukia sukket. 'Vi må nok gå, ikke sant?'


Ichigo kom til hennes side og så ned på henne. Hun smilte søtt til ham og brøt ikke øyekontakt. 'Vi kan ikke hvis du ikke vil,' hvisket Ichigo og tok hånden hennes. Hun så bort med en svak rødme som han fanget.

Han hørte Rukia gispe mens han klemte fingrene hennes, selv om øynene hennes holdt seg og stirret i solen. 'Rukia, se på meg,' sa han mykt.

Det så ut som om hun stålte seg før hun slo de blå øynene til ham. De glitret mot solene som bleknet med lysstråler. Ichigo slapp et lite pust; han ville aldri bli vant til hennes fantastiske skjønnhet.

Ichigo sultet nervøst og løftet sakte hånden mot kinnet hennes. Øynene hennes myknet mens hun lente seg inn i ham, og førte hennes egen hånd opp for å beger hans. 'Å, Ichigo,' pustet hun og lukket øynene kort.

Han tok den brå sjansen, lukket øynene sine mens han stadig så sakte presset leppene mot hennes. Rukia slapp en overraskelse, men han presset hardere, uvillig til å trekke seg unna ennå. Munnen hennes var så varm.

Så gradvis slappet hun av og smeltet inn i kysset. Hendene hennes hvilte på baksiden av nakken, de små fingrene hennes lekte med små hårbiter. Han beveget hånden som kuppet kinnet hennes på baksiden av nakken hennes, vippet hodet oppover mens den andre hånden gled ned til midjen for å trekke henne nærmere.

Rukia sukket mykt da han trakk seg bort for å se inn i de dypblå øynene hennes. 'Jeg vil bli,' sa hun og lente seg og kysset ham igjen.

Så vil vi, 'sukket han mot munnen hennes.

Fremmet historier

Du vil også like